Malermannen

Du kan høre lyden av mannen som maler livet ditt.
Men han maler ikke med en myk pensel, og med fine lyse farger. Han maler med den groveste penselen som finnes, og fargen han bruker er svart.
Du pines hver gang han kommer, og sårene etter den grove penselen er dype.  
Du ber hver gang om at han ikke må komme igjen, men uansett hvor mye du ber så kommer han igjen og igjen.
Den smerten du kjenner når han kommer er ubeskrivelig, og den som ikke har opplevd det selv kan ikke engang forstille seg hvor smertefult det er.
Du er bare en skygge av det som skulle vært en livlig skikkelse. Du er som en stjerne som faller ned og skal dø. For hver gang han maler deg med en grove penselen og den svarte fargen er du litt nermere nedfallspunnktet for stjernen.
Men det tar for lang tid, alt for lang tid og du har pintes lenge nok... Så du prøver å få stjenen til å falle fortere enn den skal... Men du klarer det ikke...
Alt du vet er at malermannen snart kommer igjen, og da er det ikke lange biten igjen av nedfallspunktet til stjernen.
For lyset har forlengst sluktnet.