Kjempe Kos

Storkoser meg. Er på besøk hos min beste barndomms-veninne. Beste dagene på ever så lenge. Lover meg selv at det ikke skal bli lenge til neste gang. Godt du dro Ronja ;-)

The Beatles

The Closet

Kista

At The Table

Those Days

Dagene er slitsomme. Bare det å puste trenger sin kraft.

Not For Eating

Båtliv

The Door

Footprints

Kroppen Min

Jeg står og ser på kroppen min i speilet. Studerer den... Opp, ned, foran, bak, i profil, hit, dit, frem, tilbake, rundt og overalt. jeg blir gal, får ikke fred. Skjelver... Gud for et grusomt syn. Jeg hater kroppen min. Absolutt alt ved den. Takler den ikke. Hater, hater, hater!!!

Puh..

Er sliten, fryser og har angst. Puh... Litt av en dag.

Reiser sørover med toget i ettermiddag, på besøk til slekt og venner. Gleder meg!!

Midnight

Og Det Er Ikke Lett..

Det blir mye tid alene med tanker (på mat), og intense følelser. Alt blir så overveldende når man er for seg selv. Ingenting stemmer, og det blir fullstendig kaos i hodet. I dag begynte det med at jeg ikke for alt i verden klarte å komme over at jeg hadde spist frokost. Hele dagen, var med tanke på DEN frokosten TOTALT ØDELAGT!!! Og angsten som kom på grunn av DEN frokosten har vart i hele dag, og i hele kveld. Og sånn ca fra 21 - 22 tiden i (går)kveld hadde det eskalert noe helt enormt, så jeg ringte ei veldig god venninne. Jeg spurte om jeg kunne komme å overnatte ei natt, og forklarte situasjonen (hun vet at jeg sliter med spisingen fra før). Og både fordi hun visste om mitt, og fordi jeg vet om hennes spiseproblematikk, gjorde at dette var rette plassen å dra i (går)kveld. Så litt før kl 23 begynte jeg min vandring. Fortsatt med DEN frokosten i hodet, kom jeg inn til henne. Og da var det som om all lufta bare forsvant ut av meg, og jeg kunne senke skuldrene noen hakk. Ingen av oss behøvde egentlig å si noe, men jeg så i de snille øynene hennes at hun forsto.
Men nå som jeg er roligere tenker jeg, og må bare riste på hodet... Tenk så mye oppstyr , og så alt på grunn av DEN frokosten.
Jeg kan le litt av meg selv etterpå noen ganger... Men jeg kan love dere at det er et absolutt  mareritt. Og det er ikke lett..

Troillfjell Hær Nord

Elske/Hate...?

Jeg hater mat!!! Så vel som jeg elsker den... Jeg elsker jo synet, duften, smaken, men jeg hater den intenst likevel!!!

Daybreak

Aldri!!!

Drømmene venter på meg. De snakker for seg selv. Ikke rolig og forsiktig slik som drømmer burde være. Men brutalt og voldsomt, med en enorm kraft. Jeg vil ikke sove. Aldri!!!

Hvur Er Jeg På Vei...?

Jeg går, og går. Lange endeløse turer. Jeg går opp og ned, opp og ned, opp og ned i alle trappene jeg kommer over. Jeg kan ikke gi meg. For jeg skal, vil og MÅ bli tynn!!! Får aldri fred, blir aldri slank nok. Er til og med ute i natten og går. Hvor er jeg på vei...???

Tynn...

Alt jeg ønsker er å bli tynn, tynn, tynn!!! Ja, TYNNEST AV ALLE!!!!!!!

What If...?

Hva ville skjedd hvis jeg fant meg selv igjen?? Ville jeg mistet nesten alt det som jeg tror er meg nå???

Stille Tankefulle Netter

Da farmor døde, forsvant jeg også. Da var det ingenting igjen av det som var meg, og siden har jeg vært forsvunnet. Jeg har lett, og lett i mange år, men jeg finner ikke tilbake. Stiene er ukjente for meg nå, siden de ikke har vært gått på mange år, og hvilke som fører hvor, kan man nå bare gjette seg til.
Stille tankefulle netter, gjør at jeg lengter etter dagen, og litt liv.

Farmor

Hvis jeg
Forsvinner helt, 
Farmor
Ser du
Meg da???

Kontroll

Kontrollen er på plass igjen. Mine venner driver på med å lage mat, og jeg er ikke fristet til å spise sammen med dem. Det byr meg rett og slett imot. Nå kan jeg slappe mere av igjen... Kontrollen er på plass!!!

Senere gikk jeg meg en tur (på vei ut for å kjøpe avføringsmiddel), og på veien utenfor kjøpesenteret besvimte jeg. Det ble stort oppstyr, men heldigvis kom det noen jeg kjente, og de kjørte meg hjem. Selvølgelig med noen formaninger underveis.

Følgere

Noen som vil følge bloggen min?

Tankenes Natt

Tankenes natt kommer snikende. Den er mørk og vemmelig. Det pleier å være slik med netter, de gir ingen trøst. Det er det ingen som kan noe for..., det bare er slik. Så kan det lyse opp litt igjen, om bare så for ett øyeblikk. Slik som det var med meg i dag, da jeg hadde time på sykehuset. Men da jeg var ferdig, hadde store, tunge, lave snøskyer samlet seg på himmelen. Og tankenes natt kommer snikende på ny. Den er mørk og vemmelig. Det pleier å være slik med netter, de gir ingen trøst. Det er det ingen som kan no for...,det bare er slik...Eller er det,det???

Det Må Ikke Skje Igjen

Jeg skjemmes!!! Har fråtset i meg en hel skål med spaghetti, smør og ost. Selvfølgelig kastet jeg alt opp igjen..., men jeg har tapt!! Mistet kontrollen ett øyeblikk...!! Det må ikke skje igjen!!!

A Long Journey Home

                           
                                                                  Jeg Finner Ikke Veien Tilbake

                                                                Hva Synes Dere Om Bildene Mine??

Jeg Vil Finne Meg Selv

Jeg er søkt inn igjen på psykiatrisk den 29.01.13. Både gruer og gleder meg. Er jo så fryktelig sliten, og vil ha hvile. Men jeg er ikke klar for å slippe kontrollen helt enda. Jeg trenger tid, og rett oppfølging. Samtaler..., ikke mas om mat!!! Jeg er en fange i min egen kropp, i mitt eget sinn. Jrg finner ikke veien ut. Jeg tror jeg trenger rett type hjelp..., hva nå enn det er...???? Jeg vil finne meg selv.

Det Gjør Fryktelig Vondt...

Tankene snurrer seg fast. Først kommer alle flashbacksene. De griper fatt i meg, og bringer meg tilbake, tilbake til en tid der jeg ikke vil være. Det gjør fryktelig vondt!! Både fysisk og psykisk. Jeg vil ikke mer. Så kommer tankene på spisingen. Kontroll!!! Jeg må ha kontroll. Heldigvis er det både lett og godt å ikke spise nå... Jeg er redd!!!

Jeg Vil Jo Bare Være Fri

Jeg isolerer meg mer og mer. Gjemmer meg. Vil ikke at verden skal se..., meg. Ikke som det vraket jeg er nå. Spiseforstyrrelsen min er det enneste trygge for tiden. Det eneste jeg kan, og det eneste jeg vil!!! Eller, vil jeg egentlig det...?!? Jeg vil jo bare være fri!!!!

Innhyllet I En Evig Tåke

Jeg er nummen. Nummen i hele kroppen. Det prikker i ansiktet, og armene og beina er helt dovnet bort. Jeg har angst, er trett og vil bare sove. Hva slags liv er det egentlig jeg lever??? Innhyllet i en evig tåke. Alle dagene flyter sammen. Vet ikke lenger hva som er hva. Jeg føler meg utrygg. Har heldigvis klart å la være å spise siden fredag, så jeg føler jeg har kontroll igjen, at noe er på plass. Er redd for å få plass på spis!! Kontrollen er det eneste jeg har, og jeg vet ikke om jeg er klar for å gi slipp på den. Akkurat nå føler jeg meg i allefall ikke klar for det. Føler meg ikke klar for noe som har med det å måtte spise for øyeblikket. Jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Vifteovnen står på fullt og det er nesten 29 grader inne i leiligheten, likevel fryser jeg... Det kan da umulig være normalt. Jeg er ikke normal. Det tror jeg da i allefall..., eller, jeg vet.

Jeg Ønsker Å Finne Tilbake

Tankene på den ekle kroppen min gjør meg uvel. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jeg hater meg selv. Ønsker ro og hvile. Ro og hvile fra meg selv og meine tanker. Håndterer ikke meg... Jeg sliter meg selv ut. Det er som om tiden står stille, som om jeg står stille. Jeg har på et vis forlatt meg selv, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne å lete. Trærne står for tette, og stiene er overgrodde for lenge siden. Jeg ønsker å finne tilbake.

Sliten

En stille storm

Kvelden har kommet, og mørket har senket seg over himmelen. Og også over meg. Angsten er ikke til å holde ut. Tanken på at jeg spiste i går er helt forferdelig. Jeg har sovet mesteparten av dagen. er så sliten at det er stort sett bare det jeg klarer, men også det jeg ønsker. Vil bare at dagene skal gå over og forsvinne. Jeg har en stille storm inne i meg!!

Jour Journey, Not Your Destination

Dagen har grydd og vi har nettopp våknet. Sov hos en venninne i natt. Vi koste oss masse i går. Både hjemme hos henne og hjemme hos foreldrene hennes. Jeg spiste og kastet ikke opp!! Er litt stolt over meg selv, men panikken vokser også. Hva har jeg gjort, liksom...?? Men jeg vet jeg ikke burde bry meg så mye,selv det er vanskelig. Vet ikke om jeg er fornøyd med at jeg spiste eller ikke, selv om det var aldri så lite... Jeg sitter i peisen og tar meg en røyk. Det er egentlig ikke lov, men vi har gjort ett unntak. Skal passe Brage i dag , mens Renate skal bort på beøsk en tur.  What matters is jour journey, not your destination

One Of My Friends

                              
                                              Renate ( ei av mine beste venner) og Brage "lille gullet"

Akkurat Nå

Du gjør meg så vondt
Smerter meg
Jeg hater deg
Men jeg elsker deg også
Du innhyller meg jo tross alt
I en slags trygghet
Du varmer meg
Når jeg er frossen
Og du tar vare på meg
Når jeg er redd og ensom
Men jeg kan ikke ha deg

Jeg velger å forlate deg
Akkurat nå

På Overnatting

Morgenen sniker seg stille frem. Rolig og forsiktig, mens lyset sakte trenger seg forbi den sorte vinernatten. Dager gryr, og jeg har kommet hjem. Blir søkt til avdelingen for spiseforstyrrelser. Men jeg må være skikkelig motivert selv, og der vakler jeg endel. Prøver å høre på fornuften, men det er så vanskelig og skulle gi slipp på kontrollen min. Det er det eneste jeg har å holde fast i. Det eneste jeg mestrer.
Skal på overnatting til en god venninne i kveld. Gleder meg orntlig, blir skikkelig koselig. Hun er minst like sprø som meg, så vi har mye morro sammen. Har til og med bestemt meg for å spise litt. Blir visst nachos.

Best Friends

                             
                                                                       Love You So Much Brage

Asyl Krapyl

Brage. Min Nye Tanteunge

Torgeir Schjølberg Til Minne

  

                                                               Til minne om Torgeir Schjølberg.
                                                                  Du var så glad i disse fjellene.
                                         Og som den verdensberømte akvarellmaleren/kubstneren du var...
                                                       Gav du dem ofte dine vakre penselstrøk på lerretet.
                                                                      Jeg var så glad i deg <3
                                                                      Hvil i fred kjære Torgeir.

I Called Her Red

In The Moonlight

Jeg Trekker Pusten. Sakte, Sakte...

Våknet halv fem i dag også. Fikk bare sove ce fire timer, men det er vel nok for meg. Jeg trekker pusten. Sakte, sakte... Jeg er nummen i hele kroppen, og hodet kjennes ut som om det er fylt med vatt..Vet ikke om jeg klarer å bevege meg ut av den varme dundyna mi, og senga. Nå er alt stille her. Akkurat som om alle på huset er borte, som om alt ligger i dvale.
Jeg ringer på knappen. Venter... Jeg trenger noen å prate med. Lyden, lyden av fottrinn i korridoren. De nermer seg, og kommer inn på rommet til meg. "Har du drukket noe?" "Du har ikke rørt den nutrien du fikk av meg i går kveld". "Den må du drikke før du i det hele tatt får stå opp": Jeg vil ikke ha noen samtale mere. Jeg heller nutrien i do, og går og tar meg en røyk.

Gruer meg fryktelig til begravelsen i dag!! Er bare fire og en halv time igjen nå..

Walk The Line

   
                                                   Hva synes dere om bildene mine?

Sekund For Sekund Inn I Evigheten

Tiden renner sakte avsted. Sekund for sekund tikker den, inn i evigheten... 
Stemmer, fra innsiden... Roper om hjelp!!, men jeg kan ikke... Kontroll er viktigst av alt. Kan ikke vike fra noe. Kan ikke, eller vill iikke...??? Alt må være på plass, slik det pleier å være. Symetri er viktig. En nødvendighet rett og slett. Blir urolig hvis noe ikke stemmer. KONTROLL!!

Jeg blir gal av denne plassen. Og så må jeg være hær i allefall til i morgen, for da skal overlegen prate med meg. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å holde ut på ett eller annet vis. Nå er det heldigvis medisintid, så jeg satser på å få sove. Lenge, lenge, lenge... 

Slik At Fjellene Kan Få Hvile

Tankene på mat gjør at kroppen min blir helt stiv, jeg blir sint på dem som maser om mat, og det snurrer rundt og rundt, i en nedadgående spiral i hodet. Helt til jeg til slutt besvimer. Det har skjedd så mange ganger de siste dagene at jeg har mistet tellingen. Tror jeg skal skrive meg ut allerede i ettermiddag. Jeg takler ikke å være hær, spesielt ikke når jeg må bo på rom med noen andre. Dette går ikke. Ingen å prate med, ingen jeg stole på. Jeg er forlatt alene igjen. Men denne gangen på et bråkete og forhatt sted.

Jeg kan ikke bli hær. Det er dømt til å mislykkes. Jeg har nå fått enerom, Men jeg tror jeg velger å dra uansett. Skal se det litt an utover ettermiddagen, men jeg tviler på at jeg blir værende. For de har allerede begynt å mase og sette fokus på anoreksien min. Jeg vet jo at det er derfor jeg er hær, men det skremmer meg så vanvittig. og akkurat nå vet jeg ikke engang om jeg vil bli frisk. Jeg mister jo all kontroll hvis jeg må spise, og da blir jeg jo bare enda feitere, skitten og ekkel. Og det vil jeg ikke!!. Hva skal jeg gjøre...?!?

Sola var oppe i dag, og jeg skulle egentlig vært ute og fotografert. Men jeg hadde rett og slett ikke krefter i det hele tatt til det, så det får bli en annen dag. Ut fra vinduet ser jeg den majestetiske fjellrekka som jeg liker så godt. Snøen ligger som et hvitt lunt teppe over dem. Som for å varme dem, slik at fjellene kan få hvile til våren kommer. Og en masse mennesker kommer og tråkker på dem..., forstyrrer dem. For å beundre utsikten en liten stund.

Innlagt Igjen

Innlagt igjen. Og denne gangen er jeg ikke like sikker på at det blir så fort ut som sist. Og når jeg i tillegg nå er på psykiatrisk, ønsker jeg bare å dra hjem. Hjem til det trugge og vante, å ha de trygge tingene mine rundt meg. Hjem der jeg kan skru på varmen slik at termostaten viser 32-33 grader, så jeg ikke fryser så vannvittig slik som jeg gjør hær.

Sort Som Ibenholt

Jeg er så sliten. Orker nesten ikke puste engang. Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Har time på sykehuset i dag, så jeg får se hva som skjer. Gruer meg, som sagt så hater jeg sykehus. Kan tenke meg til at det er mange som gjør det. Sitter og hører på Little Talks mn Of Monsters And Men, og prøver å få meg selv i godt humør, men det funker liksom ikke i dag. I dag er jeg bare sort som ibenholt.

Nesten Ny I Livet

Med Onkels Lue

"Bli Til Luft..."

Har gått ned nesten 2 kg til siden søndag, så dagen har blitt mye bedre enn forventet. Det gir meg en følelse av kontroll og styrke. Det er jo noe jeg mestrer. Er liksom flink til noe i allefall. Jeg har full kontroll!! Skulle egentlig ønske jeg fortsatt hadde den sultfølelsen jeg en gang fo lenge siden mistet. Men jaeg trenger den jo faktisk egeentlig ikke lenger, for når jeg ser at tallene på vekta går nedover gir det meg den samme følelsen. Følelsen av mitt ønske om å ta mindre plass, nesten forsvinne. På en måte bli til luft..

In Silhouette

Grønn Linoleum

Plutselig var jeg alene. Alene på et stille forhatt sted. Et sted jeg har tilbragt alt for mange dager med tråkking opp og ned, opp og ned de grønne linoleumsbelagte korridorene. Jeg var visst tilbake. Jeg hater sykehus, men jeg fikk lovnad om en kort innleggelse. Og det ble det.

Tannlegetime

Null hull, og ingen tannsten :-D

Skitten Snø

Det har sluttet å snø, og den lille snøen som ligger på bakken begynner å bli skitten. Slik føer jeg meg også. Jeg er fryktelig skitten. INNI MEG... Jeg kan nesten kjenne den råtne stanken. Skitne, dumme, ekle meg.

"1970"

Smeltet Snø Renner Gjennom Fingrene

Jeg lar ikke være å spise for å være vanskelig. Jeg vil jo bare bli tynn. For jeg er feit, feit, feit, stygg og ekkel. Jeg hater mitt eget utsende. Jeg får ikke til noen ting, bortsett fra å nekte meg selv mat. Det å ikke spise, får meg til å føle meg trygg. Gjemt bort fra den vonde verden, som i en kokong. Mat er skummelt. Det får følelsene mine til å rope inne i meg. Jeg blir sint og frustrert, redd og fortvilet. Jeg hater mat.
Jeg liker den numne følelsen jeg får i hodet og kroppen når jeg har gått lenge uten mat. Sulten i seg selv legger man ikke merke til når det har gått en stund likevel. Dessuten er sult en god følelse. En følelse av renhet og kontroll, en følelse av etterlengtet styrke!!! 

Hvorfor maser alle sammen på meg, at jeg må spise??? Det gjør meg gal, sint og fryktelig redd, redd for hva maten gjør med meg!!! De må jo forstå at jeg blir ikke tynn hvis jeg spiser!!! Og at hvis jeg spiser, raser alt rundt meg sammen. Jeg mister kotrollen på absolutt alt!! Da faller livet mitt, og alt jeg har bygd opp i stykker. Blir til smeltet snø, og renner ut mellom fingrene mine. DET MÅ IKKE SKJE, for alt i veden må det ikke skje...!!!! 

These Shoes Are Made For Walking

Farmor

Var tynn som ei flis som liten og fikk ofte høre det hos folk. Men plutselig så stoppet det, plutselig var det ingen som sa det til meg mer.Og det var da jeg begynte å slanke meg, først i det små og veldig skjulte. Da var jeg vel en 12 - 13 år gammel. Men det hele har nok sitt opphav i de  alle de vonde følelsene jeg sliter med. Spesielt slet jeg mye med vonde følelser etter at farmoren min døde. Da gikk hele verden min i oppløsning. Den gode, lune, trygge, snille farmoren min ble brått (trodde jeg da) revet bort fra meg en høstag i september, samme høst som jeg fylte ni. Hun som lagde verdens beste pannekaker (helt gune, nesten uten gule prikker), lagde verdens beste kjøttsuppe, bakte verdens beste boller, og hadde laget kakao og nystekt brød med brunost på til meg da jeg kom inn etter å ha vært ute og lekt i snøen. Jeg savner henne fortsatt, og følelsene i forhold til akkurat det kan fortsatt være vonde og vanskelige å takle. Jeg har nok av vanskelige følelser, bevare meg vel. Det er ikke det. Og jeg mestrer dem stort sett på samme gamle måte. Ved å ikke spise. Da føles skyldfølelsen enklere å bære, og jeg føler meg tynnere, lettere og renere. 

Redd

Noen ganger blir tankene på det med å spise eller ikke spise så voldsomme at alt bare snurrer rundt og rund, som i en spiral. For eksempel når man legger seg. Og i natt har de vært så intense at jeg simpelt hen ikke klarte å sovne, selv med sovemedisin. Jeg bare lå i senga, og det svimlet for øynene. Så jeg måtte bare stå opp. Det var ikke det at jeg var sulten, jeg var bare redd. Redd for knekkebrøet med hvitost jeg spiste i dag, redd for at jeg kommer til å spise mer enn det i morgen, redd for tallet på vekta, redd for å være alene, eller å ikke være det o.s.v. Jeg er visst redd alt mulig jeg.

La Meg Være I Fred

Angst

Angsten har kommet snikende igjen, den sitter som en stor klump i magen. Den har grepet orntlig tak i meg. Får helt panikk!! Klarer ikke å forholde meg til den. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Den river, sliter og den biter tak i meg. Er på besøk, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg eller hva jeg skal gjøre. Enda jeg har flere års erfaring i dette blir jeg lammet av frykten. Hvordan skal jeg forholde meg?? Jeg vil nesten bare dra hjem, krype under dyna og lukke verden ute. Vil bare gjemme meg.

Som Porselen

Helga har vært god. Men tankene på alt som har med mat å gjøre, gjør slik at jeg ikke klarer å slappe av og kose meg like mye som jeg burde gjøre. Jeg får angst og blir utilpass. Heldigvis har jeg sovet godt i natt, så selv om jeg er slapp føler jeg meg mye mindre sliten. Har gått ned et par kg i helgen så nå føler jeg meg klar til å begynne på en ny uke. Eller helgen er jo ikke helt over enda..., har jo fortsatt hele dagen i dag igjen. Må prøve å nyte den. Har en "grue" uke forran meg, tannlege tirsdag, time på sykehuset onsdag og begravelse torsdag. Begravelser er helt forferdelige. Helt siden farmoren min som jeg var så fryktelig gla i døde den høsten jeg fylte ni, har jeg hatt svært vanskelig for å takle døden. Jeg reagerer kjempesterkt. Kjempe, kjempe sterkt faktisk. Så torsdagen i allefall blir ett mareritt. Men jeg ønker å være tilstede uansett.

Det snør ute i dag. Hadde det ikke vært for at den er så kald, hadde jeg likt den. Den er så ren og hvit. Skulle ønske det var meg. Ren og hvit... Som porselen.