Redd

Noen ganger blir tankene på det med å spise eller ikke spise så voldsomme at alt bare snurrer rundt og rund, som i en spiral. For eksempel når man legger seg. Og i natt har de vært så intense at jeg simpelt hen ikke klarte å sovne, selv med sovemedisin. Jeg bare lå i senga, og det svimlet for øynene. Så jeg måtte bare stå opp. Det var ikke det at jeg var sulten, jeg var bare redd. Redd for knekkebrøet med hvitost jeg spiste i dag, redd for at jeg kommer til å spise mer enn det i morgen, redd for tallet på vekta, redd for å være alene, eller å ikke være det o.s.v. Jeg er visst redd alt mulig jeg.