Smeltet Snø Renner Gjennom Fingrene

Jeg lar ikke være å spise for å være vanskelig. Jeg vil jo bare bli tynn. For jeg er feit, feit, feit, stygg og ekkel. Jeg hater mitt eget utsende. Jeg får ikke til noen ting, bortsett fra å nekte meg selv mat. Det å ikke spise, får meg til å føle meg trygg. Gjemt bort fra den vonde verden, som i en kokong. Mat er skummelt. Det får følelsene mine til å rope inne i meg. Jeg blir sint og frustrert, redd og fortvilet. Jeg hater mat.
Jeg liker den numne følelsen jeg får i hodet og kroppen når jeg har gått lenge uten mat. Sulten i seg selv legger man ikke merke til når det har gått en stund likevel. Dessuten er sult en god følelse. En følelse av renhet og kontroll, en følelse av etterlengtet styrke!!! 

Hvorfor maser alle sammen på meg, at jeg må spise??? Det gjør meg gal, sint og fryktelig redd, redd for hva maten gjør med meg!!! De må jo forstå at jeg blir ikke tynn hvis jeg spiser!!! Og at hvis jeg spiser, raser alt rundt meg sammen. Jeg mister kotrollen på absolutt alt!! Da faller livet mitt, og alt jeg har bygd opp i stykker. Blir til smeltet snø, og renner ut mellom fingrene mine. DET MÅ IKKE SKJE, for alt i veden må det ikke skje...!!!!