Tankene på mat gjør at kroppen min blir helt stiv, jeg blir sint på dem som maser om mat, og det snurrer rundt og rundt, i en nedadgående spiral i hodet. Helt til jeg til slutt besvimer. Det har skjedd så mange ganger de siste dagene at jeg har mistet tellingen. Tror jeg skal skrive meg ut allerede i ettermiddag. Jeg takler ikke å være hær, spesielt ikke når jeg må bo på rom med noen andre. Dette går ikke. Ingen å prate med, ingen jeg stole på. Jeg er forlatt alene igjen. Men denne gangen på et bråkete og forhatt sted.
Jeg kan ikke bli hær. Det er dømt til å mislykkes. Jeg har nå fått enerom, Men jeg tror jeg velger å dra uansett. Skal se det litt an utover ettermiddagen, men jeg tviler på at jeg blir værende. For de har allerede begynt å mase og sette fokus på anoreksien min. Jeg vet jo at det er derfor jeg er hær, men det skremmer meg så vanvittig. og akkurat nå vet jeg ikke engang om jeg vil bli frisk. Jeg mister jo all kontroll hvis jeg må spise, og da blir jeg jo bare enda feitere, skitten og ekkel. Og det vil jeg ikke!!. Hva skal jeg gjøre...?!?
Sola var oppe i dag, og jeg skulle egentlig vært ute og fotografert. Men jeg hadde rett og slett ikke krefter i det hele tatt til det, så det får bli en annen dag. Ut fra vinduet ser jeg den majestetiske fjellrekka som jeg liker så godt. Snøen ligger som et hvitt lunt teppe over dem. Som for å varme dem, slik at fjellene kan få hvile til våren kommer. Og en masse mennesker kommer og tråkker på dem..., forstyrrer dem. For å beundre utsikten en liten stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer