Stillheten Skriker

SÅ KAN DU SITTE DER
               ALENE I ROMMET
       DU ENSOME ELENDIGE
                MED NERVENE UTAPÅ
OG STILLHETEN SKRIKER
          SKULLE ØNSKE JEG KUNNE
                            SNAKKE

Den Stille Stormen...

Det er stille og rolig, når stormen ikke raser...

Som Et Øde Landskap

Kan du høre lyden av tiden som tikker inn de stille timer. Som et øde landskap i en travel storby, der alt og ingenting sover... Lik en søvnløs skapning i koma. Som når alt eller intet er over. En tornado i et ishavsområde. Jeg flyr over regnbuen, før jeg blir fanget av nattens stjernefylte mørke. Mens angsten skriker i et pusteløs rop, og sjelen leter etter en plass å slå seg til ro.

Livets Gåte

Jeg går på en vei
Som alle andre
For å utforske livet
Må man vandre

Steg for steg
I fremtiden inn
Sekund for sekund
Båret av en vind

Du kan se fortid, føle fremtid
Men ikke dvele ved den
Ta nåtiden med deg
For den er din venn

Slik reiser vi alle
På hver vår måte
Og velger forskjellig
I livets gåte

Som Støv

Dagene faller sakte sammen. Nesten som støv som virvles opp i grøftekanten.

Dagene blir lyse, mens jeg  selv går inn i stadig mørkere tomhet.

Moonlanding

I´m gonna make it my own moonlandig.

Malermannen

Du kan høre lyden av mannen som maler livet ditt.
Men han maler ikke med en myk pensel, og med fine lyse farger. Han maler med den groveste penselen som finnes, og fargen han bruker er svart.
Du pines hver gang han kommer, og sårene etter den grove penselen er dype.  
Du ber hver gang om at han ikke må komme igjen, men uansett hvor mye du ber så kommer han igjen og igjen.
Den smerten du kjenner når han kommer er ubeskrivelig, og den som ikke har opplevd det selv kan ikke engang forstille seg hvor smertefult det er.
Du er bare en skygge av det som skulle vært en livlig skikkelse. Du er som en stjerne som faller ned og skal dø. For hver gang han maler deg med en grove penselen og den svarte fargen er du litt nermere nedfallspunnktet for stjernen.
Men det tar for lang tid, alt for lang tid og du har pintes lenge nok... Så du prøver å få stjenen til å falle fortere enn den skal... Men du klarer det ikke...
Alt du vet er at malermannen snart kommer igjen, og da er det ikke lange biten igjen av nedfallspunktet til stjernen.
For lyset har forlengst sluktnet.

Falling

Jeg faller sakte i hurtig tempo.

Lange Timer

Det er lange timer om natten på et sykehus... Veldig lange!!! Spesielt når man har veldig vondt og venter på en opperasjon og må faste: Hate it!!!

Jesus Med På Livets Reise

Tiden flyr langsomt og tar oss med på livets spennende reise. Vi kan aldri med sikkerhet vite hvor vi havner, og hva som skjer, og da får vi vite hvordan det er å leve.
Men tar vi Jesus med på reisen vår..., har vi en trygghet større enn noen, for han er med oss hele tiden, og han passer bestandig på oss. Slik kan vi være trygge hele tiden, uansett hvilken vei livet skulle ta for oss... Så lenge vi har Jesus i våre hjerter!!!

Jeg Vil Ha Ei Jente

Tankene på at jeg en gang skal bli fri, flyter inn mer og mer. Jeg har bestemt meg for at jeg kun skal være meg selv. Og jeg er sikker på at jeg vil ha ei jente!!! Det er det jeg vil ha, og jeg er forelsket!!!!

Hun

Hun kom gående
Sakte
I mot meg
Gav meg en
klem
Kilte meg litt
i nakken
Tok hånden min
Og vi gikk
Sammen

Det Hadde Gjort Meg Virkelig Glad

Dagene går bedre og bedre. Alt går liksom litt mer fremover for tiden, og jeg finner ut mer og mer om meg selv. Det føles veldig godt!!!
Nå er nesten all snøen borte, og det gir liksom en forsmak på våren. Og hadde det bare vært så vel at våren kunne kommet allerede nå.... DET HADDE GJORT MEG VIRKELIG GLAD!!!!

Only Know

Only know you´ve been high, when you´re feeling low
Only hate the road, when you´re missing home.

Og Jeg Blir til Ingenting...

Det er som om verden sklir bak meg og forsvinner...Klarer ikke holde fokus. Alt blir borte i en evig tåke. Slik blir det ofte når jeg har gått lenge våken. Tiden blir distansert. Jeg klarer ikke følge med, så alt duses ut. Fader helt og blir til ingenting. Og jeg blir til ingenting...

Jeg Vil Stoppe Tiden

Verden stopper aldri opp. Det er rart å tenke på at uansett hva vi gjør, så tikker tiden alltid videre og videre. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne stoppe tiden akkurat nå. For nå har jeg det bra. Vil ikke at klokka skal bli halv 10, så jeg må spise. Klarer ikke stole på dem når de sier det er nødvendig og bra for meg..., for det føles ikke sånn.
Jeg trenger ikke mat. I allefall ikke akkurat nå.

For Til Slutt å Nå

Jeg beveger meg
stille,
forsiktig
Mot den ukjente
fremtiden.
For hver 
dag å
må ta sikte
for til slutt
å nå
Mitt mål.

Hysj...

Kan du høre lyden av englene. Alle dem som passer på oss, og tar vare på oss, uten at vi ber om det. De som våker over oss døgnet rundt, hele året. De som bare vil oss vel. Hvis man er virkelig stille, kan man høre lyden av vingeslagene derers. Hysj... Bare lytt akkurat nå.

Jeg Eier Mitt Liv

Ingen andre skal få bestemme over meg mere. Det skal jeg gjøre selv, og helt alene. Det er et løfte jeg må gi til meg selv, og som jeg på ett eller annet vis må klare å holde..., for min egen del. For at jeg skal få et selvstendig liv..., og et liv som jeg vil ha. Et som jeg kan gå god for. Det er mitt liv og det er jeg som skal leve det. Ingen andre!! Kun meg selv, og da må jeg kunne stå opp for meg selv, og stå inne for meg selv. Jeg eier mitt liv!!!

Jeg Vil Mere

Når verden rundt meg er forståelig. når ting samsvarer..., da blir jeg roligere og mere trygg. Da tør jeg utforske mer, og vil utforske mer..., av livet mener jeg. Jeg vil mere med livet, og jeg vil ha mere ut av livet. Da ønsker jeg rett og slett å leve.
Slik er det nå. Jeg nyter dagene. Selv om det at jeg må spise er et evig mareritt. Så selv om det kan være vanskelig, så prøver jeg å sette fokus på andre ting. På hverdagenes små og store gleder og mysterier. Jeg får mere ut av dagene, og kan legge meg fornøyd om kveldene. Slik skal livet være.

Akkurat Da...

Jeg er periodevis, og de siste dagene har jeg vært glad, og hatt energi. Gleder meg til nye dager. Gleder meg over at solen er kommet tilbake, og at vi går mot vår. Det er min tid. Da våkner jeg til liv, og føler at livet er verdt å leve. Jeg vil mer, og føler at jeg får til mer.

Når sola varmer i nakken...
Da er det 
godt å leve,
og akkurat da...,
elsker jeg livet!

Et Forståelig System

Jeg deler verden opp i biter. Parterer den. Skiller det gode fra det onde. Prøver å sette alt opp i et forståelig system, Slik at jeg skal forstå. Og dagene får mer sammenheg

Uten Å Dø

Jeg dissosierer. Skiller hodet fra kroppen, og forsvinner. Ut i intet..., ut i evigheten... Uten å dø.

Energi

Har hatt skikkelig mye energi i dag. Har ommøblert hele leiligheten, og nå har det blitt akkurat slik jeg vil ha det. Så nå sitter jeg bare i sofaen og nyter en sigarett og ett glass Pepsi - Max. Har faktisk også hatt overskudd til å gå meg en tur i ettermiddag. Deilig!!

Jeg Leter Etter Mitt Liv

Jeg går rundt i et enormt palass, med dører over alt. Det er bare det at de leder ingen plass. Det er bare tomme vegger bak dem..., tomme grå murvegger. Jeg går videre, og fortsetter å lete. Men fortsatt bare grå murvegger bak disse dørene. Til slutt så møter jeg en gammel mann, som spør meg hva jeg driver med? "Jeg leter etter livet mitt" svarer jeg "Da må du lete en helt annen plass" svarer han. "for det finner du inni her" sier han og peker på hjertet mitt

Sangen Fra Havet

Har du hørt sangen fra havet? Fra alle de tusener som ligger på havdypet og synger i takt med bølgene som slår mot stranden. Klagerop fra dypet, slik jeg sender klagerop fra dypet av meg selv, over alle dem jeg har mistet. "Jeg Savner Dere Alle!!"

Realitetens Fakta

Støvet binder dagene sammen. Knyter dem i en usynlig knute, mens virkeligheten seiler gjennom den, og får meg til å innse realitetens fakta. En katastrofe... Jeg må spise i dagene framover!!!

Lyset

Jeg skimter et lys
Bak evig skygge
En plass der vi alle
Kan føle oss trygge

Et lys som aldri
For mørket vil vike
Et lys der vi skjønner 
At alle er like

Det lyset tar over
Og alle skygger forsvinner
Så lyset vekker opp
Alle gode minner

Tiden Gjør meg Urolig

Dagene kommer sakte mot meg, Flyter inn i en evig bevegelse..., mens jeg står stille! Vil ikke røre meg. Planter beina godt fast i gulvet, og prøver å stå urørlig. 
Tiden gjør meg urolig!!!

Jeg Er Her I Livet

Jeg er på en måte blitt tvunget inne i et spiseopplegg..., eller det er jo frivillig også, fordi jeg ønsker å få hjelp, samtidig som de mener at jeg enda er for dårlig tli å bli søkt inn på Spis, fordi jeg ikke er klar for det. Jeg hater dette livet. Jeg vil bli tynn!!! Men får ikke lov, for da havner jeg på sonde, eller i verste fall dør har jeg fått vite, Hva er meningen med dette? Prøver de bare å skremme meg? Det går ikke an at det er så alvorlig..., det nekter jeg å tro.!!!!!! Jeg er jo ett levende menneske som lever, og som stort sett vill leve... 
Jeg er her i livet!!

Jeg Vil Hellet Dø Enn Å Spise

Jeg legger meg hellert ned for å dø enn å spise. Jeg håper jeg pines og at jeg aldri mer skal være i denne verden..., jeg hater den intenst!!!

Jeg Er Ikke Redd For Å Dø

Snødottene danser forbi øynene. Jeg er kommet ut fra sykehuset for andre gang på tre dager, men jeg er svimmel, så snødottene danser forbi øynene..., selv om det ikke snør. Dagene går i tungt tempo, jeg orker nesten ikke mer..., alt går trått. Legene sa at jeg er i elendig forfatning, og mangler det meste av det meste på stort sett alle blodprøver, og at jeg kunne dø hvis jeg gikk noe mere ned i vekt. Jeg vet ikke om jeg tror på dem..., jeg er jo feit som en julegris, det ser jeg jo!! Uansett..., så er jeg ikke redd for å dø.

Jeg Lever På Nåde I Verden

Jeg dør sakte men sikkert, inni meg. Kveles av tanker, hugges av minner. Jeg lever på nåde i verden. En verden som faller sammen rundt meg..., fordi ingenting holdes sammmen, alt flyter rundt og er et evig kaos.

Jeg HATER sykehus!!!!

Jeg Sloss Med Meg Selv Igjen

Tankene flyter fritt. Ut i rommet med de gule veggene og det grønne linoleumsgulvet. Fyller hver kvadratcentimeter. Før de slår tilbake igjen med en intens kraft, som et ekko. Kroppen skjelver og er fylt med kramper. Verker skikkelig. Vil liksom ikke spille på lag. Vil ikke være et team. Jeg sloss med meg selv igjen..., en intens skyggeboksing som aldri tar slutt.

På Sykehuset

Har havnet på sykehuset. Kollapset visstnok i tidlig ettermiddag og ble kjørt i ambulanse til sykehuset. Har en masse blodprøver som er helt ute å kjører, så jeg ligger med drypp i sykehussenga. Hater det. Nåvet jeg at vekta går opp, og det takler jeg ikke. Får alldeles panikk, og vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg prøver å stoppe dryppet men det blir merket og ordnet igjen, gang etter gang. Jeg vil hjem!!!

"Ikke Glem Meg"

Hvordan kan dagene bare komme..., og gå..., med de sporene de setter etter seg? De flytter seg sekund, for sekund, mens de lager traktorspor i bevisstheten. Sier "ikke, glem meg, vi kjenner begge din historie, og vi skal snakkes igjen og igjen".

Bare Fade Ut

Tankene på døden frister meg. Hva om jeg bare kunne sulte meg til døde? Ville ikke alt blitt lettere da? Ville ikke alt bare forsvinne og viskes bort? Bare fade ut og bli helt borte...
Ikke være noe mere.

Hele Tiden

Dagene faller sakte
og  nesten umerkelig
sammen
Sniker seg
inn på deg
i ett bakholdsangrep
Dytter deg forover,
mens du ønsker
å stå stille

Verden snurrer rundt

Hele tiden
 

Natten Kaller

Har du hørt når natten kaller? 
Hvisker forsiktig
Og drar deg med,
mens lyset 
hastig forsvinner

Da vil jeg helst 
Være alene

Alene igjen

Du ser at jeg stever
Men går hastig forbi
Du ønsker ikke høre
Og har ingenting å si

Mens tårene strømmer
Og øynene ber
Jeg ønsker din nærhet
Og håper du ser

At jeg ikke vil være
Alene igjen
Jeg trenger din støtte
Og at du er min venn

Stille, Forsiktig

Skal vi gå alene
Oss to på en sti
Der vi bare er sammen
Der vi bare er vi

Mens stormene raser
Vi finner en ro
Da kan ingen nå oss
For vi er jo to

Da kan du se 
Jeg er redd for å miste
Meg selv på min vei
Så gå stille, forsiktig

- for du er jo meg

Øyeblikket Varer Evig

Jeg faller sakte gjennom tiden. Klamrer meg fast til øyeblikket der jeg følte meg trygg. Gjemmer meg bak masken av ro, mens stormen raser inni meg. Vet at murene kan svikte..., rase sammen. Jeg sloss mens jeg kaster skygge på meg selv.
Øyeblikket varer evig.

Jeg Trenger Deg Nå

JEG TRENGER DEG NÅ

Vær så snill, la meg glemme
Vær så snill, ta meg med
Til en plass der jeg alltid
Kan være i fred.

Jeg vil ikke huske
Hva som har skjedd
Hva er det med meg?
Jeg er jo så redd

Kroppen min verker
Minnene flommer
Jeg venter hele tiden
På at han kommer

Jeg vil bare flykte
Jeg vil ikke se
Vil jo egentlig sove
Tør ikke legge meg ned

For hva kan jeg gjøre?
Hvem kan jeg stole på?
Hvis jeg skal føle meg trygg
Så trenger jeg deg nå

Jeg står Sille

Ordstømmene er uklare.
Formene skifter,
og jeg får ikke sammenheng.

Tiden ruller videre

Jeg planter beina i bakken.
Og står stille.

Ingen Kjenner Meg

Ingen kjenner meg. Det er min hemmelighet. Jeg vil heller ikke vedkjennes meg selv. Usikkerheten vokser, og jeg får ikke orden på tankene mine. Egentlig så hater jeg meg selv. Alt ved meg. Jeg er liksom ikke noe..., eller noen.
En skygge i et urolig landskap. 

Jeg ber en stille bønn.

Du Henger Igjen I Veggene

Når jeg ikke klarer å tolke deg. Når kroppspråket ditt, ordene dine, og øynene dine ikke stemmer, tar frykten over. Jeg føler meg fryktelig usikker. Det er akkurat som om verden snurrer rundt, alt blir sløret. Jeg klarer ikke tenke klart da, og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Og når du går henger du igjen i veggene.
Da vil jeg forlate, å etterlate stua stille.

"Puster Du Ronja"

Alt kommer tilbake. Eller kanskje ikke alt, men mye. Hvordan skal jeg håndtere dette?? Aner ikke, og jeg vet ikke hvem jeg skal spørre. Jeg husker, kroppen husker!! Det gjør vondt overalt!!! Redselen gjør meg kvalm og jeg vil kaste opp.
"Puster du Ronja?" Jeg må spørre meg selv gang på gang, som for å minne meg selv på at det er viktig. At jeg trenger det for å leve.

Redd

Får ikke sove. Natten har lagt sin hånd rundt meg. Jeg er kjempe redd, redd for alt. Klarer ike å forstå, ikke noe, tror jeg. Ingenting har visst sammenheng... Hva har jeg gjort galt??? Husker ikke, kan ikke huske, elller vill ikke? Hadde jeg bare følt meg trygg, ville mye vært annerledes. Hva kan jeg gjøre for å bli fri???

Kjempe Kos

Storkoser meg. Er på besøk hos min beste barndomms-veninne. Beste dagene på ever så lenge. Lover meg selv at det ikke skal bli lenge til neste gang. Godt du dro Ronja ;-)

The Beatles

The Closet

Kista

At The Table

Those Days

Dagene er slitsomme. Bare det å puste trenger sin kraft.

Not For Eating

Båtliv

The Door

Footprints

Kroppen Min

Jeg står og ser på kroppen min i speilet. Studerer den... Opp, ned, foran, bak, i profil, hit, dit, frem, tilbake, rundt og overalt. jeg blir gal, får ikke fred. Skjelver... Gud for et grusomt syn. Jeg hater kroppen min. Absolutt alt ved den. Takler den ikke. Hater, hater, hater!!!

Puh..

Er sliten, fryser og har angst. Puh... Litt av en dag.

Reiser sørover med toget i ettermiddag, på besøk til slekt og venner. Gleder meg!!

Midnight

Og Det Er Ikke Lett..

Det blir mye tid alene med tanker (på mat), og intense følelser. Alt blir så overveldende når man er for seg selv. Ingenting stemmer, og det blir fullstendig kaos i hodet. I dag begynte det med at jeg ikke for alt i verden klarte å komme over at jeg hadde spist frokost. Hele dagen, var med tanke på DEN frokosten TOTALT ØDELAGT!!! Og angsten som kom på grunn av DEN frokosten har vart i hele dag, og i hele kveld. Og sånn ca fra 21 - 22 tiden i (går)kveld hadde det eskalert noe helt enormt, så jeg ringte ei veldig god venninne. Jeg spurte om jeg kunne komme å overnatte ei natt, og forklarte situasjonen (hun vet at jeg sliter med spisingen fra før). Og både fordi hun visste om mitt, og fordi jeg vet om hennes spiseproblematikk, gjorde at dette var rette plassen å dra i (går)kveld. Så litt før kl 23 begynte jeg min vandring. Fortsatt med DEN frokosten i hodet, kom jeg inn til henne. Og da var det som om all lufta bare forsvant ut av meg, og jeg kunne senke skuldrene noen hakk. Ingen av oss behøvde egentlig å si noe, men jeg så i de snille øynene hennes at hun forsto.
Men nå som jeg er roligere tenker jeg, og må bare riste på hodet... Tenk så mye oppstyr , og så alt på grunn av DEN frokosten.
Jeg kan le litt av meg selv etterpå noen ganger... Men jeg kan love dere at det er et absolutt  mareritt. Og det er ikke lett..

Troillfjell Hær Nord

Elske/Hate...?

Jeg hater mat!!! Så vel som jeg elsker den... Jeg elsker jo synet, duften, smaken, men jeg hater den intenst likevel!!!

Daybreak

Aldri!!!

Drømmene venter på meg. De snakker for seg selv. Ikke rolig og forsiktig slik som drømmer burde være. Men brutalt og voldsomt, med en enorm kraft. Jeg vil ikke sove. Aldri!!!

Hvur Er Jeg På Vei...?

Jeg går, og går. Lange endeløse turer. Jeg går opp og ned, opp og ned, opp og ned i alle trappene jeg kommer over. Jeg kan ikke gi meg. For jeg skal, vil og MÅ bli tynn!!! Får aldri fred, blir aldri slank nok. Er til og med ute i natten og går. Hvor er jeg på vei...???

Tynn...

Alt jeg ønsker er å bli tynn, tynn, tynn!!! Ja, TYNNEST AV ALLE!!!!!!!

What If...?

Hva ville skjedd hvis jeg fant meg selv igjen?? Ville jeg mistet nesten alt det som jeg tror er meg nå???

Stille Tankefulle Netter

Da farmor døde, forsvant jeg også. Da var det ingenting igjen av det som var meg, og siden har jeg vært forsvunnet. Jeg har lett, og lett i mange år, men jeg finner ikke tilbake. Stiene er ukjente for meg nå, siden de ikke har vært gått på mange år, og hvilke som fører hvor, kan man nå bare gjette seg til.
Stille tankefulle netter, gjør at jeg lengter etter dagen, og litt liv.

Farmor

Hvis jeg
Forsvinner helt, 
Farmor
Ser du
Meg da???

Kontroll

Kontrollen er på plass igjen. Mine venner driver på med å lage mat, og jeg er ikke fristet til å spise sammen med dem. Det byr meg rett og slett imot. Nå kan jeg slappe mere av igjen... Kontrollen er på plass!!!

Senere gikk jeg meg en tur (på vei ut for å kjøpe avføringsmiddel), og på veien utenfor kjøpesenteret besvimte jeg. Det ble stort oppstyr, men heldigvis kom det noen jeg kjente, og de kjørte meg hjem. Selvølgelig med noen formaninger underveis.

Følgere

Noen som vil følge bloggen min?

Tankenes Natt

Tankenes natt kommer snikende. Den er mørk og vemmelig. Det pleier å være slik med netter, de gir ingen trøst. Det er det ingen som kan noe for..., det bare er slik. Så kan det lyse opp litt igjen, om bare så for ett øyeblikk. Slik som det var med meg i dag, da jeg hadde time på sykehuset. Men da jeg var ferdig, hadde store, tunge, lave snøskyer samlet seg på himmelen. Og tankenes natt kommer snikende på ny. Den er mørk og vemmelig. Det pleier å være slik med netter, de gir ingen trøst. Det er det ingen som kan no for...,det bare er slik...Eller er det,det???

Det Må Ikke Skje Igjen

Jeg skjemmes!!! Har fråtset i meg en hel skål med spaghetti, smør og ost. Selvfølgelig kastet jeg alt opp igjen..., men jeg har tapt!! Mistet kontrollen ett øyeblikk...!! Det må ikke skje igjen!!!

A Long Journey Home

                           
                                                                  Jeg Finner Ikke Veien Tilbake

                                                                Hva Synes Dere Om Bildene Mine??

Jeg Vil Finne Meg Selv

Jeg er søkt inn igjen på psykiatrisk den 29.01.13. Både gruer og gleder meg. Er jo så fryktelig sliten, og vil ha hvile. Men jeg er ikke klar for å slippe kontrollen helt enda. Jeg trenger tid, og rett oppfølging. Samtaler..., ikke mas om mat!!! Jeg er en fange i min egen kropp, i mitt eget sinn. Jrg finner ikke veien ut. Jeg tror jeg trenger rett type hjelp..., hva nå enn det er...???? Jeg vil finne meg selv.

Det Gjør Fryktelig Vondt...

Tankene snurrer seg fast. Først kommer alle flashbacksene. De griper fatt i meg, og bringer meg tilbake, tilbake til en tid der jeg ikke vil være. Det gjør fryktelig vondt!! Både fysisk og psykisk. Jeg vil ikke mer. Så kommer tankene på spisingen. Kontroll!!! Jeg må ha kontroll. Heldigvis er det både lett og godt å ikke spise nå... Jeg er redd!!!

Jeg Vil Jo Bare Være Fri

Jeg isolerer meg mer og mer. Gjemmer meg. Vil ikke at verden skal se..., meg. Ikke som det vraket jeg er nå. Spiseforstyrrelsen min er det enneste trygge for tiden. Det eneste jeg kan, og det eneste jeg vil!!! Eller, vil jeg egentlig det...?!? Jeg vil jo bare være fri!!!!

Innhyllet I En Evig Tåke

Jeg er nummen. Nummen i hele kroppen. Det prikker i ansiktet, og armene og beina er helt dovnet bort. Jeg har angst, er trett og vil bare sove. Hva slags liv er det egentlig jeg lever??? Innhyllet i en evig tåke. Alle dagene flyter sammen. Vet ikke lenger hva som er hva. Jeg føler meg utrygg. Har heldigvis klart å la være å spise siden fredag, så jeg føler jeg har kontroll igjen, at noe er på plass. Er redd for å få plass på spis!! Kontrollen er det eneste jeg har, og jeg vet ikke om jeg er klar for å gi slipp på den. Akkurat nå føler jeg meg i allefall ikke klar for det. Føler meg ikke klar for noe som har med det å måtte spise for øyeblikket. Jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Vifteovnen står på fullt og det er nesten 29 grader inne i leiligheten, likevel fryser jeg... Det kan da umulig være normalt. Jeg er ikke normal. Det tror jeg da i allefall..., eller, jeg vet.

Jeg Ønsker Å Finne Tilbake

Tankene på den ekle kroppen min gjør meg uvel. Jeg blir kvalm og vil kaste opp. Jeg hater meg selv. Ønsker ro og hvile. Ro og hvile fra meg selv og meine tanker. Håndterer ikke meg... Jeg sliter meg selv ut. Det er som om tiden står stille, som om jeg står stille. Jeg har på et vis forlatt meg selv, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne å lete. Trærne står for tette, og stiene er overgrodde for lenge siden. Jeg ønsker å finne tilbake.

Sliten

En stille storm

Kvelden har kommet, og mørket har senket seg over himmelen. Og også over meg. Angsten er ikke til å holde ut. Tanken på at jeg spiste i går er helt forferdelig. Jeg har sovet mesteparten av dagen. er så sliten at det er stort sett bare det jeg klarer, men også det jeg ønsker. Vil bare at dagene skal gå over og forsvinne. Jeg har en stille storm inne i meg!!

Jour Journey, Not Your Destination

Dagen har grydd og vi har nettopp våknet. Sov hos en venninne i natt. Vi koste oss masse i går. Både hjemme hos henne og hjemme hos foreldrene hennes. Jeg spiste og kastet ikke opp!! Er litt stolt over meg selv, men panikken vokser også. Hva har jeg gjort, liksom...?? Men jeg vet jeg ikke burde bry meg så mye,selv det er vanskelig. Vet ikke om jeg er fornøyd med at jeg spiste eller ikke, selv om det var aldri så lite... Jeg sitter i peisen og tar meg en røyk. Det er egentlig ikke lov, men vi har gjort ett unntak. Skal passe Brage i dag , mens Renate skal bort på beøsk en tur.  What matters is jour journey, not your destination

One Of My Friends

                              
                                              Renate ( ei av mine beste venner) og Brage "lille gullet"

Akkurat Nå

Du gjør meg så vondt
Smerter meg
Jeg hater deg
Men jeg elsker deg også
Du innhyller meg jo tross alt
I en slags trygghet
Du varmer meg
Når jeg er frossen
Og du tar vare på meg
Når jeg er redd og ensom
Men jeg kan ikke ha deg

Jeg velger å forlate deg
Akkurat nå

På Overnatting

Morgenen sniker seg stille frem. Rolig og forsiktig, mens lyset sakte trenger seg forbi den sorte vinernatten. Dager gryr, og jeg har kommet hjem. Blir søkt til avdelingen for spiseforstyrrelser. Men jeg må være skikkelig motivert selv, og der vakler jeg endel. Prøver å høre på fornuften, men det er så vanskelig og skulle gi slipp på kontrollen min. Det er det eneste jeg har å holde fast i. Det eneste jeg mestrer.
Skal på overnatting til en god venninne i kveld. Gleder meg orntlig, blir skikkelig koselig. Hun er minst like sprø som meg, så vi har mye morro sammen. Har til og med bestemt meg for å spise litt. Blir visst nachos.

Best Friends

                             
                                                                       Love You So Much Brage

Asyl Krapyl

Brage. Min Nye Tanteunge

Torgeir Schjølberg Til Minne

  

                                                               Til minne om Torgeir Schjølberg.
                                                                  Du var så glad i disse fjellene.
                                         Og som den verdensberømte akvarellmaleren/kubstneren du var...
                                                       Gav du dem ofte dine vakre penselstrøk på lerretet.
                                                                      Jeg var så glad i deg <3
                                                                      Hvil i fred kjære Torgeir.

I Called Her Red

In The Moonlight

Jeg Trekker Pusten. Sakte, Sakte...

Våknet halv fem i dag også. Fikk bare sove ce fire timer, men det er vel nok for meg. Jeg trekker pusten. Sakte, sakte... Jeg er nummen i hele kroppen, og hodet kjennes ut som om det er fylt med vatt..Vet ikke om jeg klarer å bevege meg ut av den varme dundyna mi, og senga. Nå er alt stille her. Akkurat som om alle på huset er borte, som om alt ligger i dvale.
Jeg ringer på knappen. Venter... Jeg trenger noen å prate med. Lyden, lyden av fottrinn i korridoren. De nermer seg, og kommer inn på rommet til meg. "Har du drukket noe?" "Du har ikke rørt den nutrien du fikk av meg i går kveld". "Den må du drikke før du i det hele tatt får stå opp": Jeg vil ikke ha noen samtale mere. Jeg heller nutrien i do, og går og tar meg en røyk.

Gruer meg fryktelig til begravelsen i dag!! Er bare fire og en halv time igjen nå..

Walk The Line

   
                                                   Hva synes dere om bildene mine?

Sekund For Sekund Inn I Evigheten

Tiden renner sakte avsted. Sekund for sekund tikker den, inn i evigheten... 
Stemmer, fra innsiden... Roper om hjelp!!, men jeg kan ikke... Kontroll er viktigst av alt. Kan ikke vike fra noe. Kan ikke, eller vill iikke...??? Alt må være på plass, slik det pleier å være. Symetri er viktig. En nødvendighet rett og slett. Blir urolig hvis noe ikke stemmer. KONTROLL!!

Jeg blir gal av denne plassen. Og så må jeg være hær i allefall til i morgen, for da skal overlegen prate med meg. Så det er vel ikke annet å gjøre enn å holde ut på ett eller annet vis. Nå er det heldigvis medisintid, så jeg satser på å få sove. Lenge, lenge, lenge... 

Slik At Fjellene Kan Få Hvile

Tankene på mat gjør at kroppen min blir helt stiv, jeg blir sint på dem som maser om mat, og det snurrer rundt og rundt, i en nedadgående spiral i hodet. Helt til jeg til slutt besvimer. Det har skjedd så mange ganger de siste dagene at jeg har mistet tellingen. Tror jeg skal skrive meg ut allerede i ettermiddag. Jeg takler ikke å være hær, spesielt ikke når jeg må bo på rom med noen andre. Dette går ikke. Ingen å prate med, ingen jeg stole på. Jeg er forlatt alene igjen. Men denne gangen på et bråkete og forhatt sted.

Jeg kan ikke bli hær. Det er dømt til å mislykkes. Jeg har nå fått enerom, Men jeg tror jeg velger å dra uansett. Skal se det litt an utover ettermiddagen, men jeg tviler på at jeg blir værende. For de har allerede begynt å mase og sette fokus på anoreksien min. Jeg vet jo at det er derfor jeg er hær, men det skremmer meg så vanvittig. og akkurat nå vet jeg ikke engang om jeg vil bli frisk. Jeg mister jo all kontroll hvis jeg må spise, og da blir jeg jo bare enda feitere, skitten og ekkel. Og det vil jeg ikke!!. Hva skal jeg gjøre...?!?

Sola var oppe i dag, og jeg skulle egentlig vært ute og fotografert. Men jeg hadde rett og slett ikke krefter i det hele tatt til det, så det får bli en annen dag. Ut fra vinduet ser jeg den majestetiske fjellrekka som jeg liker så godt. Snøen ligger som et hvitt lunt teppe over dem. Som for å varme dem, slik at fjellene kan få hvile til våren kommer. Og en masse mennesker kommer og tråkker på dem..., forstyrrer dem. For å beundre utsikten en liten stund.

Innlagt Igjen

Innlagt igjen. Og denne gangen er jeg ikke like sikker på at det blir så fort ut som sist. Og når jeg i tillegg nå er på psykiatrisk, ønsker jeg bare å dra hjem. Hjem til det trugge og vante, å ha de trygge tingene mine rundt meg. Hjem der jeg kan skru på varmen slik at termostaten viser 32-33 grader, så jeg ikke fryser så vannvittig slik som jeg gjør hær.

Sort Som Ibenholt

Jeg er så sliten. Orker nesten ikke puste engang. Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Har time på sykehuset i dag, så jeg får se hva som skjer. Gruer meg, som sagt så hater jeg sykehus. Kan tenke meg til at det er mange som gjør det. Sitter og hører på Little Talks mn Of Monsters And Men, og prøver å få meg selv i godt humør, men det funker liksom ikke i dag. I dag er jeg bare sort som ibenholt.

Nesten Ny I Livet

Med Onkels Lue

"Bli Til Luft..."

Har gått ned nesten 2 kg til siden søndag, så dagen har blitt mye bedre enn forventet. Det gir meg en følelse av kontroll og styrke. Det er jo noe jeg mestrer. Er liksom flink til noe i allefall. Jeg har full kontroll!! Skulle egentlig ønske jeg fortsatt hadde den sultfølelsen jeg en gang fo lenge siden mistet. Men jaeg trenger den jo faktisk egeentlig ikke lenger, for når jeg ser at tallene på vekta går nedover gir det meg den samme følelsen. Følelsen av mitt ønske om å ta mindre plass, nesten forsvinne. På en måte bli til luft..

In Silhouette

Grønn Linoleum

Plutselig var jeg alene. Alene på et stille forhatt sted. Et sted jeg har tilbragt alt for mange dager med tråkking opp og ned, opp og ned de grønne linoleumsbelagte korridorene. Jeg var visst tilbake. Jeg hater sykehus, men jeg fikk lovnad om en kort innleggelse. Og det ble det.

Tannlegetime

Null hull, og ingen tannsten :-D

Skitten Snø

Det har sluttet å snø, og den lille snøen som ligger på bakken begynner å bli skitten. Slik føer jeg meg også. Jeg er fryktelig skitten. INNI MEG... Jeg kan nesten kjenne den råtne stanken. Skitne, dumme, ekle meg.

"1970"

Smeltet Snø Renner Gjennom Fingrene

Jeg lar ikke være å spise for å være vanskelig. Jeg vil jo bare bli tynn. For jeg er feit, feit, feit, stygg og ekkel. Jeg hater mitt eget utsende. Jeg får ikke til noen ting, bortsett fra å nekte meg selv mat. Det å ikke spise, får meg til å føle meg trygg. Gjemt bort fra den vonde verden, som i en kokong. Mat er skummelt. Det får følelsene mine til å rope inne i meg. Jeg blir sint og frustrert, redd og fortvilet. Jeg hater mat.
Jeg liker den numne følelsen jeg får i hodet og kroppen når jeg har gått lenge uten mat. Sulten i seg selv legger man ikke merke til når det har gått en stund likevel. Dessuten er sult en god følelse. En følelse av renhet og kontroll, en følelse av etterlengtet styrke!!! 

Hvorfor maser alle sammen på meg, at jeg må spise??? Det gjør meg gal, sint og fryktelig redd, redd for hva maten gjør med meg!!! De må jo forstå at jeg blir ikke tynn hvis jeg spiser!!! Og at hvis jeg spiser, raser alt rundt meg sammen. Jeg mister kotrollen på absolutt alt!! Da faller livet mitt, og alt jeg har bygd opp i stykker. Blir til smeltet snø, og renner ut mellom fingrene mine. DET MÅ IKKE SKJE, for alt i veden må det ikke skje...!!!! 

These Shoes Are Made For Walking

Farmor

Var tynn som ei flis som liten og fikk ofte høre det hos folk. Men plutselig så stoppet det, plutselig var det ingen som sa det til meg mer.Og det var da jeg begynte å slanke meg, først i det små og veldig skjulte. Da var jeg vel en 12 - 13 år gammel. Men det hele har nok sitt opphav i de  alle de vonde følelsene jeg sliter med. Spesielt slet jeg mye med vonde følelser etter at farmoren min døde. Da gikk hele verden min i oppløsning. Den gode, lune, trygge, snille farmoren min ble brått (trodde jeg da) revet bort fra meg en høstag i september, samme høst som jeg fylte ni. Hun som lagde verdens beste pannekaker (helt gune, nesten uten gule prikker), lagde verdens beste kjøttsuppe, bakte verdens beste boller, og hadde laget kakao og nystekt brød med brunost på til meg da jeg kom inn etter å ha vært ute og lekt i snøen. Jeg savner henne fortsatt, og følelsene i forhold til akkurat det kan fortsatt være vonde og vanskelige å takle. Jeg har nok av vanskelige følelser, bevare meg vel. Det er ikke det. Og jeg mestrer dem stort sett på samme gamle måte. Ved å ikke spise. Da føles skyldfølelsen enklere å bære, og jeg føler meg tynnere, lettere og renere. 

Redd

Noen ganger blir tankene på det med å spise eller ikke spise så voldsomme at alt bare snurrer rundt og rund, som i en spiral. For eksempel når man legger seg. Og i natt har de vært så intense at jeg simpelt hen ikke klarte å sovne, selv med sovemedisin. Jeg bare lå i senga, og det svimlet for øynene. Så jeg måtte bare stå opp. Det var ikke det at jeg var sulten, jeg var bare redd. Redd for knekkebrøet med hvitost jeg spiste i dag, redd for at jeg kommer til å spise mer enn det i morgen, redd for tallet på vekta, redd for å være alene, eller å ikke være det o.s.v. Jeg er visst redd alt mulig jeg.

La Meg Være I Fred

Angst

Angsten har kommet snikende igjen, den sitter som en stor klump i magen. Den har grepet orntlig tak i meg. Får helt panikk!! Klarer ikke å forholde meg til den. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Den river, sliter og den biter tak i meg. Er på besøk, og vet ikke hvordan jeg skal forholde meg eller hva jeg skal gjøre. Enda jeg har flere års erfaring i dette blir jeg lammet av frykten. Hvordan skal jeg forholde meg?? Jeg vil nesten bare dra hjem, krype under dyna og lukke verden ute. Vil bare gjemme meg.

Som Porselen

Helga har vært god. Men tankene på alt som har med mat å gjøre, gjør slik at jeg ikke klarer å slappe av og kose meg like mye som jeg burde gjøre. Jeg får angst og blir utilpass. Heldigvis har jeg sovet godt i natt, så selv om jeg er slapp føler jeg meg mye mindre sliten. Har gått ned et par kg i helgen så nå føler jeg meg klar til å begynne på en ny uke. Eller helgen er jo ikke helt over enda..., har jo fortsatt hele dagen i dag igjen. Må prøve å nyte den. Har en "grue" uke forran meg, tannlege tirsdag, time på sykehuset onsdag og begravelse torsdag. Begravelser er helt forferdelige. Helt siden farmoren min som jeg var så fryktelig gla i døde den høsten jeg fylte ni, har jeg hatt svært vanskelig for å takle døden. Jeg reagerer kjempesterkt. Kjempe, kjempe sterkt faktisk. Så torsdagen i allefall blir ett mareritt. Men jeg ønker å være tilstede uansett.

Det snør ute i dag. Hadde det ikke vært for at den er så kald, hadde jeg likt den. Den er så ren og hvit. Skulle ønske det var meg. Ren og hvit... Som porselen.