Og Det Er Ikke Lett..

Det blir mye tid alene med tanker (på mat), og intense følelser. Alt blir så overveldende når man er for seg selv. Ingenting stemmer, og det blir fullstendig kaos i hodet. I dag begynte det med at jeg ikke for alt i verden klarte å komme over at jeg hadde spist frokost. Hele dagen, var med tanke på DEN frokosten TOTALT ØDELAGT!!! Og angsten som kom på grunn av DEN frokosten har vart i hele dag, og i hele kveld. Og sånn ca fra 21 - 22 tiden i (går)kveld hadde det eskalert noe helt enormt, så jeg ringte ei veldig god venninne. Jeg spurte om jeg kunne komme å overnatte ei natt, og forklarte situasjonen (hun vet at jeg sliter med spisingen fra før). Og både fordi hun visste om mitt, og fordi jeg vet om hennes spiseproblematikk, gjorde at dette var rette plassen å dra i (går)kveld. Så litt før kl 23 begynte jeg min vandring. Fortsatt med DEN frokosten i hodet, kom jeg inn til henne. Og da var det som om all lufta bare forsvant ut av meg, og jeg kunne senke skuldrene noen hakk. Ingen av oss behøvde egentlig å si noe, men jeg så i de snille øynene hennes at hun forsto.
Men nå som jeg er roligere tenker jeg, og må bare riste på hodet... Tenk så mye oppstyr , og så alt på grunn av DEN frokosten.
Jeg kan le litt av meg selv etterpå noen ganger... Men jeg kan love dere at det er et absolutt  mareritt. Og det er ikke lett..